Når hunden blir redd for mennesker
Nå er det lenge siden vi har skrevet noe her! Så det var vel på tide nå. Som de fleste har fått med seg, så har Jersey fått noen utfordringer med at hun plutselig ble redd for mennesker- da hovedsakelig fremmede og spesielt menn. Vi vet ikke hvorfor, det skjedde tilsynelatende “over natta” da hun var ca 3 måneder gammel.
Når vi sier det skjedde over natten er det fordi hun gikk fra å være en ganske sosial valp til å plutselig sky alt og alle hun ikke har møtt tidligere, og måten hun gjør det på er ved å prøve å rømme. Halen mellom bena, øyne som nesten spretter ut av skallen og full panikk motsatt vei av de skumle folka. Dette gjelder ikke bare de som prøver å henvende seg til henne, men også de som oppholder seg flere hundre meter unna og ikke har noen ting med oss å gjøre. Hun er fortsatt litt nysgjerrig når de ikke ser på henne, og det er jo bra.
Når jeg (Stine som skriver dette) nå tenker tilbake på tiden før det ble sånn, så har det nok vært noen tegn der som jeg ikke har tenkt så mye over, men som har gjør at jeg nå i ettertid tenker at “åh jeg burde jo skjønt det”. Men man lærer hele tiden, og man blir ikke bedre når alt bare går på skinner! Så vi kunne helt sikkert tilrettelagt det bedre fra start for å forhindre at det ble så ille som det nå ble, men nå er det for sent og vi må jobbe med det vi har.
Det kan jo ha skjedd noe, noe så “lite” at jeg som menneske ikke har forstått at var skummelt. Eller kanskje det har ligget litt i henne. Ikke lett å vite når man ikke vet. ;)
I starten tenkte jeg at dette var helt krise. Det er jo litt krise, men nå som vi liksom har funnet litt ut av ting og kjent litt på det så ser jeg jo at dette ikke er så krise allikevel. Hun er jo en klin gæren, lykkelig og arbeidsom hund ellers, og noe skal man jo ha å jobbe med. (haha)
Det aller viktigste er at folk overser henne. Ikke bare litt, men helt. De får ikke engang lov å se på henne, noe de fleste mennesker finner VELDIG vanskelig. Det er nesten det vanskeligste - å få folk til å høre. Men heldigvis er vi omringet av mange flinke mennesker også, som både hører på og hjelper oss.
I starten drev jeg og tok henne med til byen, for det er et sted jeg vet vi ser folk. Men etter noen ganger der uten bedring tenkte jeg “Men jeg har jo mer eller mindre aldri med hundene mindre til byen uansett. Og dette går jo bare dårlig…” Så da tenkte jeg at jeg heller dropper byen og går rett til de situasjonene jeg VET jeg trenger at hun takler: Å bli håndtert av ukjente hos dyrlegen og å passere folk i fjellet. Går hun løs er det greit, for da holder hun seg bare på avstand. Går vi på smale fjell i Lofoten i sele er jeg helt avhengig av at hun kan passere uten å rive meg over ende og over kanten for å komme seg vekk. Men der føler jeg vi er godt i gang allerede. Hun hører jo på meg, så så lenge jeg får kontakt før flukten er i gang så gå det veldig fint.
I tillegg må hun kunne jobbe med folk rundt seg, feks på kurs og treninger.
Da vi var i Drammen brukte jeg noen dager i det nye og veldig fine hundesenteret til min gode venninne Gro Saugerud/Drammen Hundesenter. Der fikk vi lov å bare henge rundt og trente litt smått mens det var flere andre kurs der. De første par dagene var hun skrekkslagen, men etterhvert kunne vi faktisk leke og trene litt i hallen vi også.
Så det jeg har gjort nå, etter å ha fått grillet hjernen en del, latt det synke litt og pratet med noen av de flinkeste folka jeg kjenner, er:
Ingen får hilse på henne, med mindre hun ber om det.
Ikke lokk med godbiter eller sitt på huk og prat til henne, det gjør saken bare verre for henne = overse. Hun skal ikke være i fokus.
Er hun i bånd eller på tur er det ikke lov å rømme hvis vi møter noen. Da må hun heller stå bak meg.
Når hun står bak meg, så får hun være helt i fred. Der er det trygt
Det er ikke lov å bjeffe, da sier jeg nei og hun får heller fjerne seg (inne) eller stå bak meg (ute).
Vil hun gå et annet sted for å være i fred når det er folk på besøk, så får hun lov til det (det gjelder alltid for alle hundene her).
Vi kjører til byen og trener å gå fot eller apport (de to tingene hun er best på for øyeblikket) og leker litt før det er rett inn i bilen igjen. På denne måten rekker hun ikke alltid å bli redd, og hun får andre assosiasjoner til “bytrening” enn at det bare skal være skumle folk der. Før ville hun ikke gå ut av bilen hvis hun så at vi var i urbane strøk.
Noen ganger jeg lar jeg hun sitte i bilen med døren åpen og se at jeg trener Java og Dixie mens det er mennesker rundt. Da blir hun gira og fokuserer mindre på de skumle folka som kan rusle rundt der.
Jeg introduserer henne for nye folk som overser henne på steder hun er kjent og trygg, da opplever vi at det går kjappere før hun tør å ignorere menneskene i rommet.
Hun er jo en flokkhund, så det hjelper mye å ha Dixie og Java der som “fokusstjelere”. Noen ting må hun jo lære seg på egenhånd, men de er jo stort sett alltid sammen. Så jeg varierer litt om de er med eller ikke.
Når hun gjør gode valg, så belønner vi. Enten med godbit, eller stemmen. Hun setter stor pris på sosial belønning fra oss, og det er veldig bra.
Og viktig: vi prøver å ikke gjøre så mye ut av det. Som vår kjære oppdretter sa så fint, “Ikke la henne bli så bevisst på at hun er redd - jobb med det, men ikke så hun merker det .” Sikkert lettere sagt enn gjort, men jeg tror jeg skjønner hvordan jeg skal gjøre det.
Ift trening hos dyrlege bruker jeg mye target, så her kommer vi nok til å bruke en del elementer fra Husbandry for å komme i mål. Det beste er jo om hun slutter å være redd for folk, men det er greit å ha et alternativ. Vi har jo heldigvis god tilgang på å trene hos dyrlege.
Sånn ellers er hun jo kanskje verdens kuleste og tilsynelatende tryggeste og den mest rampete hunden vi kjenner. Hun er vel nå ca. 7mnd og de oppfører seg jo på mange rare måter før de finner seg sjæl helt. Det har vi erfart med disse to andre gærne spanielfrøknene våre også. Hadde ikke Jersey hatt dette “problemet” så hadde hun vært tilnærmet den perfekte hund. Og den finnes ikke, har vi hørt! ;)
